Christina kjøpte egen sjark og ble lærebedrift

17/11/2026
Christina Pausen Waage (23) kjøpte sin egen båt. Nå lærer hun opp neste generasjon fiskere.
Christina Paulsen Waage (23) vokste opp i fiskerinæringa i Botnhamn. Nå har hun sin egen sjark og lærlinger om bord. Målet er å gi ungdommene kunnskap og selvtillit for ei framtid på havet.

I Botnhamn på Nord-Senja ligger garnbåten «Småen». Navnet er nesten litt ironisk, for båten er ikke spesielt liten. Den er 10,65 meter lang og representerer en betydelig investering for den unge fiskeren.

– Han som eide båten før meg var veldig glad i navnet. Jeg lovet å beholde det, forteller Christina med et smil.

For to år siden kjøpte hun sjarken. I dag driver hun båten i tilknytning til fiskeriselskapet Gullfesken, med to unge lærlinger om bord.

‍

‍

«Småen» ikke så liten som navnet skulle tilsi.

Oppvokst med fisket

Christina er oppvokst i Botnhamn, der faren hadde fiskebåt. Helt siden hun var liten har hun vært med på havet. Hun lærte tidlig at fiskeryrket handler om langt mer enn å dra garn og levere fangsten.

– Jeg var mye i lag med pappa, både i båten og på kaia. Jeg fikk tidlig forståelse for hvor mye arbeid som ligger i forberedelsene til garnfisket, og hvordan dette varierer gjennom sesongene.

Allerede som seksåring begynte hun å skjære torsketunger på fiskebruket. Det fortsatte hun med hver sesong fram til hun selv begynte som fisker.

– Jeg har egentlig alltid visst at det var på havet jeg hadde lyst til å jobbe.

Likevel valgte hun akvakultur på videregående. Hun så først for seg en framtid innen oppdrettsnæringen, med muligheter til å arbeide som røkter, på brønnbåt eller med fiskehelse.

Etter utdanningen jobbet hun i to år som røkter i SalMar i Mefjord. Men interessen for fiske slapp aldri taket. Hun begynte i Gullfesken, der hun arbeidet på heltid i ett år før hun kjøpte sin egen sjark.

– Jeg så først for meg en karriere innen akvakultur, men endte likevel opp som sjarkfisker. Det er jeg veldig glad for. Det har gitt meg mye, både når det gjelder ansvar, kunnskap og erfaring med å styre min egen arbeidsplass.

Muligheten til å kjøpe båten kom gjennom hardt arbeid, gode støttespillere og et lokalt næringsmiljø som ønsket å satse på unge fiskere. Både fiskebruket og Gullfesken var viktige bidragsytere da Christina tok steget til å bli båteier.

‍

Det blir en og annen trofefisk i løpet av en sesong. Foto: privat

Fisker etter sesongene

Driften av «Småen» følger sesongene. Christina driver garnfiske i åpen gruppe, og de viktigste artene er torsk, sei, rognkjeks og kveite.

Vinteren er høysesong for skreifisket. På vårparten og fram mot sommeren fisker de etter rognkjeks. Deretter tar båten sommerferie, mens mannskapet går over til arbeid på en av Gullfeskens servicebåter innen havbruk. Om høsten starter fisket etter sei og kveite.

Denne organiseringen gjør det mulig å kombinere et sesongbasert fiskeri med mer forutsigbar sysselsetting gjennom året.

– Fisket er sesongbasert, men vi som jobber om bord, har mulighet til å arbeide på servicebåt når det ikke er fiskesesong. På den måten sikrer vi oss inntekt også i periodene hvor «Småen» ikke er i drift.

Ordningen gjelder både Christina og lærlingene. Selv om hoveddelen av opplæringen skjer på fiskebåten, får ungdommene også verdifull erfaring fra havbruksnæringen.

Men fiskeryrket er langt fra en sikker inntektskilde. Kvoter, vær, fangstmengder og kostnader er med på å avgjøre lønnsomheten. Fangstene fra «Småen» leveres til Nord Senja Fisk.

– Vi må gjerne opp i et par tonn fangst per tur for at det skal svare seg for å regne inn redskaper, drivstoff, båt og lønn, forteller Christina.

Hun legger ikke skjul på at perioder med dårlig fiske er krevende.

– Det er trasig når fisket er dårlig. Jeg er heldig som er en del av en større bedrift med Gullfesken. Vi har også et hjerte for de frittstående fiskerne, som står i mange av de samme utfordringene.

Lærlingene skal kunne drifte båten selv

Da Christina kjøpte «Småen», hadde hun også en ambisjon om å gi andre unge muligheten til å lære fiskeryrket. I dag har hun to fiskerilærlinger om bord.

– Målet er at lærlingene etter hvert skal kunne drifte båten selv. De skal lære alt som har med båten og fisket å gjøre.

Det innebærer langt mer enn å håndtere redskapene. Lærlingene skal forstå hele driften, fra planlegging og klargjøring til fangstbehandling, sikkerhet, hygiene, kvalitet og økonomi.

Christina er opptatt av at ungdommene skal utvikle selvstendighet og forstå hvorfor arbeidet utføres slik det gjør.

– Når de skal opp til fagprøven, må de kunne forklare hvorfor vi gjør ting slik vi gjør. Det holder ikke bare å kunne utføre arbeidet.

Fagprøven stiller krav til at lærlingene kan redegjøre muntlig for hele driften og vise at de forstår sammenhengen mellom de ulike arbeidsoppgavene. For Christina er det også viktig at lærlingene utvikler trygghet og yrkesstolthet.

– De skal kunne være stolte av arbeidet sitt når de er ferdige her. Det skjer mye med ungdom i alderen 18 til 20 år, og de vokser også som mennesker. Jeg forventer ikke at de skal kunne alt når de kommer, men at de er interesserte og villige til å lære.

Ønsker flere kvinner i fiskeryrket

Selv om Christina har vokst opp i fiskerimiljøet, er hun fortsatt en del av et mindretall som ung kvinnelig fisker og båteier.

– Det er absolutt et mannsdominert yrke. Jeg skulle gjerne jobbet sammen med flere kvinner.

Hun trekker fram organisasjonen Hun fisker som en viktig møteplass og støttespiller for kvinner i næringen.

Selv har hun bare opplevd støtte i lokalmiljøet.

– De eldre fiskerne ønsker oss unge velkommen. De vet at det må rekruttering til dersom fiskeryrket skal ha ei framtid. Da jeg kjøpte båten, møtte jeg bare velvilje og gode ord.

Skaper verdier langt utover bygda

For Christina handler satsingen på fisket også om framtida til Botnhamn og kystsamfunnene i nord. Fiskeriene skaper aktivitet på havet, på kaia og på fiskebruket. Samtidig er fangstene en del av en større verdikjede, der sjømaten fra Nord-Senja når markeder over hele verden.

Hun er klar over utfordringene næringen står overfor. Små kvoter og sviktende fangster gjør at mange fiskere er usikre på framtida. Nettopp derfor mener hun det er viktig å gi ungdom muligheten til å prøve seg i yrket og forstå hva det innebærer.

– Det er flott når du står der ute på havet og kjenner at dette er den riktige jobben for meg. Da er gevinsten så stor. Men du vet det ikke før du prøver.

Det er nettopp denne muligheten hun ønsker å gi videre til lærlingene på «Småen»: Å oppdage at havet kan bli både en arbeidsplass og ei framtid.

‍

‍

Magne Johan Sebulonsen, driftsansvarlig i Gullfesken og Christina forklarer at lærlingene skal forstå hele driften, fra planlegging og klargjøring til fangstbehandling, sikkerhet, hygiene, kvalitet og økonomi.
Skipper på egen skute. Hun vil at lærlingene på «Småen» skal oppdage at havet kan bli deres arbeidsplass og framtid.